1982 Calon-Ségur

1982 Château Calon-Ségur

Fyll så oppunder korken som det er mulig, en kork som på mirakuløst vis har klart å holde seg unna, en kork som aldri har våget å ta en smak av disse edle dråper. Hvordan har den klart å la være? Tredve pluss år i sølibat. Tredve pluss år i stille bønn.

Starter ut beskjedent, forsiktig, som en strattete bougainvillea langs en kjølig hvit vegg, på en lunt varm øy i Egeerhavet. Så kommer det, som når den samme bougainvilleaen slår blomst, en prakt i purpur som farger den hvite veggen til ett flammehav, som en kardinal sveper den seg oppover den hvite muren, vinner kampen mot de himmelblå vindusskoddene, og når nye høyder. 

Glasset står på bordet, det er ikke så stort. Ikke stort større enn den lille stilken som står der ute, og blant sølvblanke blad skinner det i vakkert blålilla. Men duften, den kan sammenlignes, den stråler ut, langt utenfor glassets bredder. Strømmer utover, som lavendelen i en lun sommerbris, den lille busken som fyller hele hagen med duft. 

Ett tre står der i hagen, nakent og stusselig etter vinterens ran. De varmende strålene får grenene til å pynte seg i de vakreste rosa farger. Det blir en overflod som til slutt regner nedover og danner ett nytt lag av snø under treet, på den grønne slette. Soloppgangen nærer de mørke perlenes sødme som hverken folk eller trost kan la være. 

Den lille larven gnager og gnager. Den er sulten på blader. Den går ikke lei, den spiser seg større og større, samme type blad hver eneste dag og hvorfor? Jo den ønsker seg ett hjem av silke, en kokong hvor den kan få utvikle seg, til noe større, og vakrere enn den er. Den trengte bare tid, så skal verden få se hva den kan bli. Og nå bretter den ut sine vinger.