En vingurus guide til himmelen

En vingurus guide til himmelen, ført i pennen av Per Mæleng, kan nesten virke mer som en guide til ett lite mareritt. Det er ett hav av fallguver om man skal nyte vin. For oss som har vært i faget en stund kommer ikke de aller fleste av disse synspunktene som noen overraskelse, og man blir kanskje litt overrasket over kommentarene og mottagelsen fra enkelte lesere der ute. Nå er heller ikke boken akkurat ny lenger, men bunken med vinbøker som skal leses er stor her på kontoret, og den har ikke vært prioritert.

Til dags dato har jeg aldri tatt mot til meg å be en for parfymert gjest om å hoppe i dusjen, men jeg har nok hatt mer enn lyst til å sette meg på andre siden av bordet, og har mer enn en gang gjort det. Folk som røyker sigar er ikke noe mindre problem. Men på tross av nitidige beskrivelser av glassrengjøring og andre detaljer, så blir jeg sittende igjen med en følelse av at selv om det er mye kunnskap og erfaring hos forfatteren, så virker det som om vingleden er blitt borte. Å smake eller drikke vin synes mer å dreie seg om ritualer og detaljer, enn det å nyte vin. Og det blir jo litt trist det hele.

Jeg ser for meg Jack Nicholson som står og vasker hendene ørten ganger under kokende vann i "Livets lyse side". Jeg ser for meg noen tvangstanker. Jeg ser for meg nykker i øyekroken ved synet av fingeravtrykk på glassene foran ham, a la sjefen til inspektør Clouseau. Jeg savner nysgjerrighet, entusiasme, glede. Alt virker så stramt og strengt, og ensformig. Men den er heldigvis ikke så filosoferende som hans mange artikler i magasinet Vinforum, så den er ganske rask å lese. Kanskje til og med usedvanlig detaljert og faktabasert til Mæleng å være.

Missforstå meg riktig, det er ikke mangel på fakta over det han vanligvis skriver, men som ansatt i Vinmonopolet har man en rekke begrensninger over hva man kan skrive og ikke rundt tema vin. Produsenter bør ikke nevnes, og vindistrikter bør heller ikke fremheves mer enn høyst nødvendig, og med ett blir det fort noe svevende for leserne å forholde seg til. Her er det konkret. Kanskje mer en guide til alle detaljer man bør huske på enn en guide til nytelse. Vinen blir nok bedre i glasset, men klarer man som sagt å huske på å nyte den?

Personlig vet jeg at Mæleng, som så mange andre i det norske vinmiljøet, har smakt en rekke sjeldne og gamle skatter. Jeg savner at ikke disse historiene kommer på trykk, alle disse opplevelsene, fra de som var med den gang man kunne kjøpe eller få smakt de gamle legendene uten å selge bilen. Jeg håpet på ett vel av slike historier. Fra restaurantbesøk hvor man fikk en gammel skatt for en slikk og ingenting, eller produsentbesøk hvor det plutselig dukket opp noe fra 1959. Slikt var langt vanligere før enn i dag.

Han er en sær gjest, men også en ærlig gjest. Jeg er av de som er veldig glad i mat, men ikke alltid like glad i å lage den. Skulle Per Mæleng finne på å ta seg en tur til meg for en vinaften, så håper jeg han har med mat nok til oss begge.