Commandeur de Bordeaux middag på Østmarkseteren

Vi startet ut med en kremet soppsuppe og foie gras som var en utrolig deilig, smaksrik men lett suppe. Så en slags vaktel terrine som også var mør og smaksrik. Til disse fikk vi en hvit Domaine de la Solitude 2004, en vin med noe utvikling, men mindre enn ventet ut ifra alder og eiendommens renome. Den pannestekte havabboren med kongekrabbe, vårløk, fenikkel og trompetsopp med sitrus beurre blanc gikk som hånd i hanske med 2007 Château Olivier blanc. Havabbor er ikke en personlig favoritt, men tilbehør, da særlig den sødmefulle kongekraben, perfekt steking, samt sausen gjorde gjorde dette til en flott rett. Olivier kom nok en gang med en superb friskhet og utrolig eleganse, mineraler og lette sitrusaromaer. Dette slottet har satt seg som en favoritt i de senere årene, og 2007 er vanvittig flott. 2009 Château Chasse-Spleen blanc ble rik, svakt volatil og manglet syre, noe som er litt årgangstypisk på de hvite og for mange røde i Saint-Emilion. Denne ble for meg litt plump til maten, og nesten mer plump alene.


Neste rett var ett helt fantastisk lettrøkt skogsduebryst med smørstekte kantarelle, spinat og en eventyrlig portvinsreduksjon. Jeg har ofte problemer med røkte ting, blir fort bare en eim a surt bål, men denne fikk nærmest frem en mineralitet i duebrystene. Strålende rett som fikk følge av en ungdommelig, fruktig og elegant Pomerol, 2000 Château La Petite Eglise. Denne fremstår som strøken nå, men kan utvilsomt bli liggende en stund enda. På den modne siden en sjokkerende bra 1966 Château Lanessan, en Haut-Médoc beliggende like innenfor Saint-Julien. Man kjenner at det er slektskap, elegant og forførerisk, utrykk man sjelden bruker om Haut-Médoc. Det tok litt tid før sviskene og rosinene dukket opp i glasset, først var det kun lær, tobakk og lakris. Men fylden og balansen var der hele veien. Overraskende at denne kunne holde så godt. Topp skulder fill.


Neste rett var en helt utrolig mør helstekt filet av gjøkalv, ristet skogsopp, stekt asparges og Madeira glace. Kjøttet smeltet på tungen og sausen var to die for. Nok en perekt match med vinene, en 1996 Château Giscours, ung men begynner å komme rundt. For min del bør den fort ha ti år enda. 1995 Château Talbot var nesten litt grov og rå i mellomgulvet, denne trenger utvilsomt mange år til. Men en besnærende nese.


Sist en sjokolade mousse på pistasjebunn, karamellkuler, bringebærsorbet og krydder hippen. Moussen så lett og elegant at den lettet på tungen, og sammen med noen eventyrlige karamellkuler var dette den beste sjokolademoussen jeg har smakt. Bringebærsorbeten gjorde det hele svært så friskt og deilig etter mange retter. 2010 Castelneau de Suduiraut fulgte her, en vin med bra trykk og flott syre. En av de rikeste årgangene av Castelneau, og dette er ett kupp til prisen på VP. Flott syre og det bugner i ananas og aprikoser. En helt eventyrlig kveld, i herlige omgivelser en tidlig høstkveld.