Skål av Ingvild Tennfjord

Fornøyelig lesning og det er åpenbart en skrive- og fortellerglede, og evne, som ikke alltid er tilstede for de som startet med vinen og ikke med skrivingen. Lettlest og humoristisk går hun inn i en fremmed verden og møter mange gleder, en god del utfordringer og noen skuffelser. For en som har vært med på reisen tidligere er det lett å kjenne seg igjen, selv om jeg ikke var like fersk i faget når jeg gjøv løs på WSET Diploma. Dette er en krevende utdanning over to og ett halvt år hvor over halvparten av de som starter ikke uteksamineres. Og om det er vettugt å prøve seg på Vinkelneren og Diploma samtidig vet jeg ikke, men ambisjonene er det lite å si på. Ingvilds ambisjoner, både i boken og i hennes artikler ellers synes å være ett ønske om å folkeliggjøre vin og vinspråk, og all ære for det, men hun skaper selv distanse ved å beskrive vinsamlere som gudfaren og folk med batmobil og glødende visakort. Jeg er oppvokst med en far som ikke blunker på å gi femsifrede beløp for en støtfanger eller baklykt til en bil. Folk bruker mer penger på å lakkere gamle Golfer og Amazoner enn hva de kan forvente å få for bilen om den selges uten at noen tenker så mye over det. Men bikker man noen hundrelapper for en flaske vin er man snobb og strør om seg med penger. Men vin er ikke bare en drikk, det er opplevelser, på lik linje med å kjøre en vakker veteranbil en sommerdag. Og de beste sitter som minner, lenge, lenge etter at flasken er destruert. 

Mange av beskrivelsene rundt det å forstå vinterminologi er gode om noen ganger noe mangelfulle. Men når det blir mer detaljert dukker det dessverre opp en del faktafeil og småfeil som det burde være lett for en redaksjon å utelukke. Pessac-Léognan og Graves er helt utelatt under Bordeaux, selv om Domaine de Chevalier anbefales. Om jeg som nybegynner leser dette, så skjønner jeg ikke hvor den anbefalingen kommer fra når vindistriktet ikke er nevnt i artikkelen foran. Château Haut-Goujon er ikke en klassiker fra Libourne eller høyresiden, selv om den er klassisk i stilen.  Og koster virkelig en vintage champagne mindre enn en non vintage fra samme produsent? Gjennomgangen av vindistriktene er ekstremt overfladiske og jeg er usikker på om det står nok til å danne en nysgjerrighet hos leseren for å prøve. Jeg vet at ønsket er å få amatøren vininteressert og at jeg er langt utenfor nedslagsfeltet, men denne delen av boka føles uinspirert og som ett pliktløp etter de langt mer sprudlende beskrivelsene ellers. Jeg vil også si at det er temperanillo som sitter i førersetet i Rioja, ikke garnacha. 

Men det Ingvild får frem, er at vin viser seg ikke å være så lett om man ønsker å forstå vin, og ikke bare nyte den. Det er ett fag som må læres om man skal forstå fullt ut. Jeg vet ikke om det er hensikten å fortelle dette i boken, men det kommer allikevel frem. Frustrasjonen over å bli satt på plass av kunder på Vinmonopolet Vika selv etter masse studietid. Nå er det ikke alltid like lett å gi ett enkelt råd på en vin til en rett, for noen krydrer litt mer, har litt annen saus, eller noe annet i sausen og annet tilbehør og vips så passer ikke ett godt tips like godt lengre. Personlig synes jeg gode vinråd nesten blir vanskeligere og vanskeligere snarere enn lettere og lettere med erfaring, også fordi jeg legger merke til at hver gang fem personer sitter rundt ett bord, så er folk uenige om hvilken vin som passet best. Vin og mat har så mange nyanser og detaljer at det er få fasiter. Og Vikakundene er nok den kundemassen som kan mest om vin av alle polets kunder i Norge. Men jeg håper Ingvilds fortellerglede og entusiasme kan smitte over på leserne, slik at de tør og ønsker og utforske mer, og kjøpe bedre viner. Jeg er redd fagspråket er kommet for å bli her som alle i andre fag, og at man må ha forståelse for språket for å skjønne fullt ut. Det er fortsatt de som synes hvem de drikker vin sammen med er viktigere enn vinen, og en god vinkjeller åpner dører. Men det er også en økende interesse for mat og drikkekultur, og denne boken bør være en fin inngangsbillett. Når jeg sitter overfor Ingvild på smakinger ser jeg en nysgjerrighet i blikket og en leten etter ting i glasset, etter svar, etter mer kunnskap. Og om den nysgjerrigheten når en av ti lesere er det fantastisk.

Pomerol av Neal Martin

Boken om Pomerol har jeg lenge savnet, ett område hvor historien er mer grumsete enn i mye av resten av Bordeaux. Her er det små eiendommer som har byttet navn opp igjennom historien, så sporene er vanskeligere å følge og det ligger mer arbeid bak hver eneste fakta. Boken er lett og lese på en fortellermåte, nesten som om Neal sitter i rommet og leser for deg. Enkelte detaljer som hva slags musikk han hørte på på vei inn innkjøringen for å få riktig stemning er kanskje ikke nødvendig, og vi deler i alle fall ikke musikksmak eller opplevelsen av den spesifikke musikkens stemning.

Det blir også noen litt lange utgreinger om eiernes personlighet i noen tilfeller, men når dette er sagt er det ikke så mye å klage på. Jeg synes kanskje en så tykk bok, og relativt dyr, godt kunne tatt for seg noen av de mindre eiendommene bedre, både fordi alle ikke har råd til å drikke de største, men også fordi det kan være spennende historier her også. Samtidig har han allerede brukt mange år på å skrive boken, og en gang må det publiseres og man må trekke en sluttstrek.

Det er fortellerglede og glede for temaet, det skinner igjennom hele veien. Håndtegnede vinmarkskart laget av produsentene selv er både en interessant detalj, men gjør også boken mye mer personlig, om ikke dønn eksakt. Imponerende historiefortelling, såvidt meg bekjent den mest detaljerte boken i så måte om distriktet jeg kjenner til. Vi er ikke alltid enig i alle viner og produsenters nivåer på kvalitetsstigen, eller årganger på enkeltvinnivå, men slik vil det alltid være. Kanskje ikke boken jeg vil bruke som innkjøpsguide, i alle fall ikke i de fleste tilfeller, men glimrende for å finne produsenter man blir nysgjerrig på, og har lyst til å oppsøke flasker av. Og når man først sitter med en Pomerol i glasset, og leser om eiendommen i boken, blir det nesten som om man besøker eiendommen igjen, sammen med Neal selv.

Dette er ikke en vinbok man må ha, eller er det? Det er mange Bordeauxbøker man bør kjøpe før denne. Denne er for de viderekommende, ikke lesemessig eller detaljmessig, men fordi Pomerol, i alle fall som venstrebreddorientert nordmann, ofte kommer ett godt stykke ut i kjennskapet med Bordeaux. Men Pomerol er samtidig det mest personlige området i Bordeaux, der man kommer nærmest slottseierne, og der man føler det er lettest å komme innpå folk. Pomerol har lav prioritet hos Vinmonopolet, noe som er veldig synd. Kanskje burde mange nettopp derfor kjøpe boken, for å lære seg mer, bli mer nysgjerrige på produsentene, og etterspørre de mer i sitt polutsalg. Vi er en nasjon som elsker Burgund, og Pomerol er det mest burgundske i Bordeaux, både dyrkingsmessig, eiendomsstørrelser og stilmessig. Boken er mer enn velskrevet nok til å starte en interesse.

En vingurus guide til himmelen

En vingurus guide til himmelen, ført i pennen av Per Mæleng, kan nesten virke mer som en guide til ett lite mareritt. Det er ett hav av fallguver om man skal nyte vin. For oss som har vært i faget en stund kommer ikke de aller fleste av disse synspunktene som noen overraskelse, og man blir kanskje litt overrasket over kommentarene og mottagelsen fra enkelte lesere der ute. Nå er heller ikke boken akkurat ny lenger, men bunken med vinbøker som skal leses er stor her på kontoret, og den har ikke vært prioritert.

Til dags dato har jeg aldri tatt mot til meg å be en for parfymert gjest om å hoppe i dusjen, men jeg har nok hatt mer enn lyst til å sette meg på andre siden av bordet, og har mer enn en gang gjort det. Folk som røyker sigar er ikke noe mindre problem. Men på tross av nitidige beskrivelser av glassrengjøring og andre detaljer, så blir jeg sittende igjen med en følelse av at selv om det er mye kunnskap og erfaring hos forfatteren, så virker det som om vingleden er blitt borte. Å smake eller drikke vin synes mer å dreie seg om ritualer og detaljer, enn det å nyte vin. Og det blir jo litt trist det hele.

Jeg ser for meg Jack Nicholson som står og vasker hendene ørten ganger under kokende vann i "Livets lyse side". Jeg ser for meg noen tvangstanker. Jeg ser for meg nykker i øyekroken ved synet av fingeravtrykk på glassene foran ham, a la sjefen til inspektør Clouseau. Jeg savner nysgjerrighet, entusiasme, glede. Alt virker så stramt og strengt, og ensformig. Men den er heldigvis ikke så filosoferende som hans mange artikler i magasinet Vinforum, så den er ganske rask å lese. Kanskje til og med usedvanlig detaljert og faktabasert til Mæleng å være.

Missforstå meg riktig, det er ikke mangel på fakta over det han vanligvis skriver, men som ansatt i Vinmonopolet har man en rekke begrensninger over hva man kan skrive og ikke rundt tema vin. Produsenter bør ikke nevnes, og vindistrikter bør heller ikke fremheves mer enn høyst nødvendig, og med ett blir det fort noe svevende for leserne å forholde seg til. Her er det konkret. Kanskje mer en guide til alle detaljer man bør huske på enn en guide til nytelse. Vinen blir nok bedre i glasset, men klarer man som sagt å huske på å nyte den?

Personlig vet jeg at Mæleng, som så mange andre i det norske vinmiljøet, har smakt en rekke sjeldne og gamle skatter. Jeg savner at ikke disse historiene kommer på trykk, alle disse opplevelsene, fra de som var med den gang man kunne kjøpe eller få smakt de gamle legendene uten å selge bilen. Jeg håpet på ett vel av slike historier. Fra restaurantbesøk hvor man fikk en gammel skatt for en slikk og ingenting, eller produsentbesøk hvor det plutselig dukket opp noe fra 1959. Slikt var langt vanligere før enn i dag.

Han er en sær gjest, men også en ærlig gjest. Jeg er av de som er veldig glad i mat, men ikke alltid like glad i å lage den. Skulle Per Mæleng finne på å ta seg en tur til meg for en vinaften, så håper jeg han har med mat nok til oss begge.