Skål av Ingvild Tennfjord

Fornøyelig lesning og det er åpenbart en skrive- og fortellerglede, og evne, som ikke alltid er tilstede for de som startet med vinen og ikke med skrivingen. Lettlest og humoristisk går hun inn i en fremmed verden og møter mange gleder, en god del utfordringer og noen skuffelser. For en som har vært med på reisen tidligere er det lett å kjenne seg igjen, selv om jeg ikke var like fersk i faget når jeg gjøv løs på WSET Diploma. Dette er en krevende utdanning over to og ett halvt år hvor over halvparten av de som starter ikke uteksamineres. Og om det er vettugt å prøve seg på Vinkelneren og Diploma samtidig vet jeg ikke, men ambisjonene er det lite å si på. Ingvilds ambisjoner, både i boken og i hennes artikler ellers synes å være ett ønske om å folkeliggjøre vin og vinspråk, og all ære for det, men hun skaper selv distanse ved å beskrive vinsamlere som gudfaren og folk med batmobil og glødende visakort. Jeg er oppvokst med en far som ikke blunker på å gi femsifrede beløp for en støtfanger eller baklykt til en bil. Folk bruker mer penger på å lakkere gamle Golfer og Amazoner enn hva de kan forvente å få for bilen om den selges uten at noen tenker så mye over det. Men bikker man noen hundrelapper for en flaske vin er man snobb og strør om seg med penger. Men vin er ikke bare en drikk, det er opplevelser, på lik linje med å kjøre en vakker veteranbil en sommerdag. Og de beste sitter som minner, lenge, lenge etter at flasken er destruert. 

Mange av beskrivelsene rundt det å forstå vinterminologi er gode om noen ganger noe mangelfulle. Men når det blir mer detaljert dukker det dessverre opp en del faktafeil og småfeil som det burde være lett for en redaksjon å utelukke. Pessac-Léognan og Graves er helt utelatt under Bordeaux, selv om Domaine de Chevalier anbefales. Om jeg som nybegynner leser dette, så skjønner jeg ikke hvor den anbefalingen kommer fra når vindistriktet ikke er nevnt i artikkelen foran. Château Haut-Goujon er ikke en klassiker fra Libourne eller høyresiden, selv om den er klassisk i stilen.  Og koster virkelig en vintage champagne mindre enn en non vintage fra samme produsent? Gjennomgangen av vindistriktene er ekstremt overfladiske og jeg er usikker på om det står nok til å danne en nysgjerrighet hos leseren for å prøve. Jeg vet at ønsket er å få amatøren vininteressert og at jeg er langt utenfor nedslagsfeltet, men denne delen av boka føles uinspirert og som ett pliktløp etter de langt mer sprudlende beskrivelsene ellers. Jeg vil også si at det er temperanillo som sitter i førersetet i Rioja, ikke garnacha. 

Men det Ingvild får frem, er at vin viser seg ikke å være så lett om man ønsker å forstå vin, og ikke bare nyte den. Det er ett fag som må læres om man skal forstå fullt ut. Jeg vet ikke om det er hensikten å fortelle dette i boken, men det kommer allikevel frem. Frustrasjonen over å bli satt på plass av kunder på Vinmonopolet Vika selv etter masse studietid. Nå er det ikke alltid like lett å gi ett enkelt råd på en vin til en rett, for noen krydrer litt mer, har litt annen saus, eller noe annet i sausen og annet tilbehør og vips så passer ikke ett godt tips like godt lengre. Personlig synes jeg gode vinråd nesten blir vanskeligere og vanskeligere snarere enn lettere og lettere med erfaring, også fordi jeg legger merke til at hver gang fem personer sitter rundt ett bord, så er folk uenige om hvilken vin som passet best. Vin og mat har så mange nyanser og detaljer at det er få fasiter. Og Vikakundene er nok den kundemassen som kan mest om vin av alle polets kunder i Norge. Men jeg håper Ingvilds fortellerglede og entusiasme kan smitte over på leserne, slik at de tør og ønsker og utforske mer, og kjøpe bedre viner. Jeg er redd fagspråket er kommet for å bli her som alle i andre fag, og at man må ha forståelse for språket for å skjønne fullt ut. Det er fortsatt de som synes hvem de drikker vin sammen med er viktigere enn vinen, og en god vinkjeller åpner dører. Men det er også en økende interesse for mat og drikkekultur, og denne boken bør være en fin inngangsbillett. Når jeg sitter overfor Ingvild på smakinger ser jeg en nysgjerrighet i blikket og en leten etter ting i glasset, etter svar, etter mer kunnskap. Og om den nysgjerrigheten når en av ti lesere er det fantastisk.