Vinmonopolets kontroll av media

Etter at jeg begynte å skrive om vin, istedenfor å selge den, har min verden blitt anderledes. Konkurrenter som tidligere skulte mot en har plutselig blitt svært pratsomme. Men det som kunne oppfattes som ett tungrodd og fiendtlig system som importør(ansatt) hvor man lett kjente Vinmonopolets represalier om man ikke var flink nok, rask nok, imøtekommende nok, og billig nok, det systemet velger også sin presse. Det overrasket.

I Norge har vi ett Vinmonopol som kontrollerer vårt inntak av de edle dråper. Vel, i alle fall den andelen av det som våre politikeres glade skatter ikke gjør om til svenske- og tax-free handel, eller Harryhandel som man liker å kalle det, om du som privatperson ønsker å spare noen kroner. Man kunne kanskje gjort karriere av å møte opp på Systembolagets nyhetssmakinger, og så skrive for deres mange norske kunder. 

Vinmonopolet har en nyhetssmaking rett før spesialslippene i sine flaggskipbutikker, Vika og Valkendorfsgate. Ikke noe er spesielt så lang, men så kommer det jeg stusset over fra dag én som skribent. Det er ikke din kunnskap i og rundt det vinfaglige som avgjør om man inviteres til gildet. Nei, det er hvor du skriver, om du har nok lesere, hvor publiseres du? Unnskyldningen er at de ikke har råd til å åpne mange av hver av disse eksklusive flaskene til alle vinskribenter som kunnen tenke seg å skrive om de, og det sier seg jo selv. Men å forhindre hundrevis av amatørmessige vin- og matbloggere kunne man gjort enkelt ved å sette krav til skribentens kunnskap, enten med vinfaglig utdanning eller erfaring. 99% av bloggerne hadde raskt vært ute av bildet. 

Men det er hvor du poster som er det viktigste. Helst en av Norges største aviser, eller i ett av to inviterte magasiner. Ganske snevert egentlig. Når enkelte av disse journalistene sjelden har (i alle fall ved de to smakingene jeg har vært tilstede på så langt) tid til å smake seg igjennom alle vinene, men går underveis, eller ikke engang møter opp til sine eksklusive plasser, blir det hele enda mer bisart. Og av disse få plasser er det i tillegg enkelte publikasjoner som opptar hele to plasser hver. 

Mange kompetente skribenter får aldri invitasjonen, fordi avisen, nettsiden, bloggen eller magasinet man skriver for ikke er fornemt nok for Vinmonopolet. Vi har med andre ord ett selvgodt, statskontrollert Vinmonopol, som kontrollerer pressen. Om du kun når fem tusen lesere er det ikke bra nok for Vinmonopolet. Om du er spesialist i hva som er tema for smakingen er ikke relevant. Og Gud forby at kundene måtte lete opp en ny kilde til informasjon. Nei, det er tryggest med de gamle, de som alltid har skrevet, og sikkert alltid har gått underveis. Da vet jo du som leser at alle har gjort en god jobb, nettopp for deg. 

Og skulle du lure? Joda, en slags invitasjon kom til pressesmakingen i morgen tidlig, denne gangen også. Men det føles noe uetisk å gå, og jeg blir hjemme. (Jeg har ikke nok lesere siden jeg ikke skriver for de største heller, så invitasjonene sendes med stor skepsis). Dette selv om smakingen dreier seg i hovedsak om nettopp min spesialkompetanse, vin fra Bordeaux, ett distrikt hvor få av Norges vinskribenter innehar min kunnskap.  Ett distrikt hvor selv en av Spesialrådgiverne hos Vinmonopolet, spør meg underveis på smakingene om jeg er enig eller uenig i dennes erfaringer. Men kunnskapen er ikke nummer én viser det seg, men lesermengden. Vinmonopolet er blitt tabloid. Kanskje Se og Hør burde få seg en vinskribent?

(NB, dette er ikke ment som en kritikk mot skribenter som har annet fore på gitte tidspunkt hvor det holdes smakinger. Det er også pressens frihet å kun delta på det de selv føler er relevant eller verd tiden. Men det har alltid vært nok vin i vareprøvene til minst fem deltagere til, på smakingene jeg har deltatt på, og når noen av de faste skribentene ikke kan møte, hvorfor har man ikke da en venteliste med navn man ringer til? Og hvorfor sendes ikke invitasjonen ut til tredve eller femti kompetente skribenter og påmeldingen skjer etter først til mølla prinsippet? Da hadde de satte måtte yte litt ekstra de også).