1928
Château Margaux:
Sjatteringer av rødbrunt, det utspilles små toner og nyanser, som glinser likt fargespekteret i stavene på merbauparkett. Tobakk og lær, lukter fra ett herreværelse. En herre som spaserer rolig nedover Karl Johan i bespoke fra Savile Row, detaljene synes bare for de som vet, for de som vet hva de skal se etter. Man kan bare så vidt ane det hele bak kamelhårsfrakken. På bena, Lobb, den sarte og allikevel intense duften av edelt lær, sålene som er litt glatte, så man må tre varsomt, men bestemt. Han er blitt grå i håret, etter over åtti år i flasken. Sedertre fra sigarkassen som ble lukket på vei ut døren henger fortsatt igjen, samt en lett og fin støvete duft av leste bøker. Sitrustonene minner om en lunch under blomstrende appelsintrær ved Middelhavets kyst, kanskje en gang på femtitallet. Duften henger mer igjen som ett minne over av hva som var, enn hva som kommer. Ett glemt måltid, en glemt opplevelse, over en kopp te, kanskje plukket en gang da England fremdeles var ett stort imperie. Blomsterduftene bringer en heller til en frodig engelsk hage enn til indiske høylandssletter i grønt, der de bølger opp og ned åssidene som fremmede organismer i et styrt mønster. Men her er noe feminint også. Kanskje er det minnet om kirsebærets fødsel, som en rosa drøm over hodet på en beskjeden geisha, i fargesprakende kimono. Som den gamle mannen tar hun korte skritt, tripper avgårde, på høye såler, som om hun egentlig skulle ønske hun kunne fly over bakken. Og det er nettopp hva syren gjør. Den flyr, på denne trippende og beskjedne måten. Den tripper over tungen, med en kurv av aromaer, som båret frem av denne geishaen. Silkekimonoen blir til tekstur. Nesten som en vakkert arrangert teaterforestilling kommer forskjellige bilder og visjoner på scenen, forskjellige historier utspiller seg. Og det er en lang forestilling, det fortsetter og fortsetter. Geishaen blir mer og mer modig, viser frem mer og mer. Mannen begynner å huske lunchen han også. Detaljene kommer. Det måtte bare luft til. Oksygen. For å vekke opp alt som har ligget der, i skuffer og bokhyller i alle disse årene. Det blåses støv av, og bringes frem i lyset. Denne ene gangen skal det vises frem. Så aldri mer. Ingen er lik deg, her og nå. Takk for at vi fikk treffes. 98
Sjatteringer av rødbrunt, det utspilles små toner og nyanser, som glinser likt fargespekteret i stavene på merbauparkett. Tobakk og lær, lukter fra ett herreværelse. En herre som spaserer rolig nedover Karl Johan i bespoke fra Savile Row, detaljene synes bare for de som vet, for de som vet hva de skal se etter. Man kan bare så vidt ane det hele bak kamelhårsfrakken. På bena, Lobb, den sarte og allikevel intense duften av edelt lær, sålene som er litt glatte, så man må tre varsomt, men bestemt. Han er blitt grå i håret, etter over åtti år i flasken. Sedertre fra sigarkassen som ble lukket på vei ut døren henger fortsatt igjen, samt en lett og fin støvete duft av leste bøker. Sitrustonene minner om en lunch under blomstrende appelsintrær ved Middelhavets kyst, kanskje en gang på femtitallet. Duften henger mer igjen som ett minne over av hva som var, enn hva som kommer. Ett glemt måltid, en glemt opplevelse, over en kopp te, kanskje plukket en gang da England fremdeles var ett stort imperie. Blomsterduftene bringer en heller til en frodig engelsk hage enn til indiske høylandssletter i grønt, der de bølger opp og ned åssidene som fremmede organismer i et styrt mønster. Men her er noe feminint også. Kanskje er det minnet om kirsebærets fødsel, som en rosa drøm over hodet på en beskjeden geisha, i fargesprakende kimono. Som den gamle mannen tar hun korte skritt, tripper avgårde, på høye såler, som om hun egentlig skulle ønske hun kunne fly over bakken. Og det er nettopp hva syren gjør. Den flyr, på denne trippende og beskjedne måten. Den tripper over tungen, med en kurv av aromaer, som båret frem av denne geishaen. Silkekimonoen blir til tekstur. Nesten som en vakkert arrangert teaterforestilling kommer forskjellige bilder og visjoner på scenen, forskjellige historier utspiller seg. Og det er en lang forestilling, det fortsetter og fortsetter. Geishaen blir mer og mer modig, viser frem mer og mer. Mannen begynner å huske lunchen han også. Detaljene kommer. Det måtte bare luft til. Oksygen. For å vekke opp alt som har ligget der, i skuffer og bokhyller i alle disse årene. Det blåses støv av, og bringes frem i lyset. Denne ene gangen skal det vises frem. Så aldri mer. Ingen er lik deg, her og nå. Takk for at vi fikk treffes. 98
Må bare kommentere, fordi denne fortjener en kommentar. Dette må ha vært en fantastisk opplevelse for en bordeaux-mann som deg, og nå jeg gleder meg til notatet på Mouton 45! Hilsen Morten
ReplyDeleteJa, denne var fantastisk. Og ett eventuelt notat på 45 Mouton gleder jeg meg også til :)
ReplyDelete